Vaktbikkje for brannvern

Brannvernforeningen ble grunnlagt 7. november 1923 av forsikringsdirektør John Ødegaard som et samarbeid mellom forsikringsnæringen og sentrale myndigheter. Protokollen fra etableringen favner alt arbeidet foreningen fortsatt driver med, selv om brannårsakene har endret seg.

– Antall omkomne i brann har sunket jevnt og trutt gjennom disse hundre årene, men fremdeles utbetaler forsikringsselskapene nesten seks milliarder kroner hvert år i erstatning etter branner. Norge er et av verdens aller tryggeste land å bo i på alle områder, likevel går store verdier opp i røyk hvert år. I tillegg kommer skader på helse og miljø som følge av brann, sier Rolf Søtorp.

Brannvernforeningen har en sentral rolle innen alt fra informasjonskampanjer, sertifiseringsordninger og utgivelse av brannfaglig litteratur.

– Helt siden 1934 har vi gitt ut bøker om brannetterforskning, og en ny utgave er klar i forbindelse med 100-årsjubileet. Den er skrevet i samarbeid med Sølvi Harjo i Kripos. Vi lager også flere nasjonale kampanjer rettet mot blant andre barn og unge, studenter, bruk av røykvarslere og forebygging av hyttebranner. I tillegg er vi opptatt av å ta i bruk automatisering og digitalisering, forteller Søtorp.

Foreningen tok blant annet initiativ til brannetterforskingsdatabasen Knitre som i dag har 600 profesjonelle brukere. En annen database, Ulme, samler offentlige rapporter knyttet til branner, slik at det blir enklere å analysere trender om brannårsaker.

– Å etablere slike databaser er et langdrygt og tungvint arbeid, men vi er overbevist om at de er svært nyttige verktøy både nå og i fremtiden, fastslår han.

Brannvernforeningen har i mange år kjempet for at krav om kontroll av brannsikkerhet må inn i lovverket før ferdigattest av nye bygg utstedes.

– I dag holder det at dokumentene fra utbygger blir kontrollert, og det mener vi er utilstrekkelig. Vi får mange henvendelser fra fortvilte mennesker som eksempelvis oppdager at rømningsveier har manglet, at brannceller er ufullstendige eller at røykvarslere ikke er koblet til strømnettet. I verste fall blir de nødt til å gå rettens vei for å få det de har krav på, og slik kan det ikke være, presiserer Søtorp.

Lang karriere i Forsvaret

Rolf Søtorp vokste opp i Svelgen i Sogn og Fjordane som nest eldst i en søskenflokk på seks. 10 år gammel flyttet han med familien til Bodø fordi faren fikk jobb i Store Norske Spitsbergen Kulkompani. Som 16-åring dro unge Søtorp til sjøs.– Det var deilig å komme seg ut i verden, men siden jeg alltid har vært glad i å skru på ting, mønstret jeg av og bestemte jeg meg for å begynne på yrkesskole og bli bilmekaniker. Jeg reparerte biler og motorsykler med liv og lyst, men så oppdaget jeg at Forsvaret rekrutterte til flymekanikerutdanningen, og dro til Kjevik, forteller han. Det ble starten på en 20 år lang karriere i Forsvaret.– Jeg hadde fem fantastiske år som flymekaniker i Forsvaret, før ledelsen plukket meg ut til å bli offiser. Dermed ble det ingeniørskole, stabsskole og krigsskole, før jeg endte som oberstløytnant med ansvar for flytimeproduksjonen for F16 jagerflyene i hele Norge, sier han.

Selv om Søtorp trivdes godt i Forsvaret, tok han som mange andre i mentorprogrammet, sluttpakke som følge av en kraftig nedbygging.

– Jeg fikk en treårig utdanningskontrakt og koste meg veldig med å studere fag jeg var interessert i. Deretter jobbet jeg i noen år som konsulent innen effektivisering av produksjonsprosesser, og tok oppdrag rundt i hele Norge. På en årlig samling i konsulentfirmaet deltok vi i VM i skreifiske, og da forelsket jeg meg fullstendig i Lofoten. Like etter dukket det opp en ledig stilling som rådmann i Flakstad kommune som jeg søkte og fikk, forteller han.

Enorm ressurs

Søtorp ukependlet mellom hjemmet i Bodø og Lofoten, men etter at han ble skilt fra kona ble det vanskelig å la de to tenåringssønnene Anders og Erik være alene i huset mens han jobbet.

– Da det dukket opp en stilling som distriktssjef i Sivilforsvaret med ansvar for å slå sammen fem distrikter i Nordland til ett, tenkte jeg at det var midt i blinken for meg. Jeg liker å jobbe med å få mennesker og organisasjoner til å fungere sammen. Det var en kjempefin tid, minnes han.

Søtorps innsats ble lagt merke til, og førte til at han fikk tilbud om å lede arbeidet med å etablere et felles brannvesen for ni kommuner i Salten.

– Det var en krevende, men også veldig spennende jobb. Det var min første erfaring med Brann-Norge. Frem til da hadde jeg i stor grad hatt et uniformert beredskapsliv med fokus på å håndtere hendelser, men der fikk jeg også innsikt i det forebyggende arbeidet. Jeg reise rundt og besøkte alle kommunene, og ble spesielt imponert over deltidsstyrken. Det er en enorm ressurs i det norske systemet – mennesker med en to prosents stilling har hundre prosent tilstedeværelse hver gang det skjer en hendelse, fastslår han.

Søtorp tok initiativ til en felles brannstasjon i Bodø hvor alle nødetater er samlokalisert.

– Det er jeg stolt av at vi fikk til, selv om det tok mange år. Fra Forsvaret var jeg vant til samlokalisering av ulike grener, og jeg mener at det er mye mer effektivt, sier han.

Stille applaus

Da brannstasjonen sto ferdig i 2016 bestemte Søtorp seg for å flytte til Østlandet. Selv om de to eldste sønnene var godt voksne, ønsket han å være mer til stede i oppveksten til yngstesønnen Andreas (11).– Jobben som administrerende direktør i Brannvernforeningen passet meg perfekt. Erfaringen som brannsjef i Salten gjorde at jeg var opptatt av å styrke det forebyggende arbeidet. Når en hendelse først skjer er det jo noe som har sviktet. Jeg oppdaget raskt at det er vanskelig å argumentere for midler til forebyggende arbeid – som rådmannen i Bodø en gang sa til meg: «Du  får ikke noe annet enn stille applaus for en hendelse som ikke skjer». Derfor forsøker jeg å finne nye innfallsvinkler, for eksempel å peke på feil og mangler i kjølvannet av en brann. I stedet for at brannvesenene kjøper inn mer materiell, informerer jeg om at mange hendelser kan unngås ved å flytte flere ressurser over til det forebyggende arbeidet, sier han.Søtorp synes det er interessant å lese i media om mennesker som sier at de hadde englevakt og at det var et mirakel at de klarte å redde seg ut fra en brennende bygning.

– Det er jo ikke Vårherre som har æren for det, men at tilsynet med brannceller, rømningsveier og røykvarslere fungerte som de skulle. I de aller fleste tilfeller hvor mennesker overlever branner er årsaken at det er gjort godt forebyggende arbeid. Andre ganger er det dog bare flaks at det går bra, påpeker han.

Når Rolf Søtorp ikke jobber, trives han aller best på tur sammen med yngstesønnen.

– Jeg har alltid vært glad i fysisk aktivitet, og Andreas og jeg drar ofte på campingturer sammen. Da padler vi av gårde på packraft på Nøklevann eller Mønevann, slår opp telt, fyrer bål og koser oss i naturen, forteller han. Lidenskapen for motorsykler har fulgt Søtorp hele livet.

– Jeg har hatt mange mopeder og motorsykler opp gjennom årene, og elsker både å skru og kjøre. I dag har jeg en Harley Davidson som jeg noen ganger bruker til jobb og finværsturer, sier han.

Hjemme i huset på Fjellhamar prydes flere vegger at digre malerier av blant andre Pushwagner.

– Jeg har en stor interesse for kunst, og har samlet i mange år. Jeg skulle gjerne hatt enda mer av Pushwagners kunst, men det er ikke akkurat billig, ler han.

Stor tillit

Forebyggende brannvernarbeid rettet mot barn og unge, og sertifiseringsordninger for blant annet varme arbeider og pyroteknikk har et evighetsperspektiv og skal og må fortsette i Brannvernforeningen. I tillegg vil det bli behov for nye forebyggendeområder, mener Søtorp.

– I forbindelse med 100-årsjubileet har vi utlyst en innovasjonspris med premie på 500.000 kroner til den beste ideen for forebyggende brannvern som kan bidra til å berge liv, helse, miljø og materielle verdier enda bedre. Prisen deles ut på jubileumsfeiringen 7. november, opplyser han.

Som en uavhengig stiftelse nyter Brannvernforeningen stor tillit, og går ikke av veien for å kritisere myndighetene når de mener det er nødvendig.

– Vi har ingen bindinger og kan derfor være ganske frie i våre uttalelser. Vi er en vaktbikkje for brannvernarbeidet, og det skal vi fortsette med. Vi har et stort nettverk og samarbeider godt med både departement og direktorat, Samfunnsbedriftene, skoler, næringsliv og en rekke relevante forskingsmiljøer. Jeg er trygg på at fremtiden for Brannvernforeningen ser lys ut, og at det vil være et stort behov for vår rolle og kompetanse også i årene som kommer, sier han.