Kulturarvens beskytter

Det har vært flere alvorlige hendelser ved norske kulturinstitusjoner i løpet av de siste årene. Brann regnes som en av de største truslene mot vår materielle kulturarv, og i stortingsmeldingen «Brannsikkerhet – Forebygging og brannvesenets oppgaver» fra 2008/09 trekkes det å unngå tap av uerstattelige kulturhistoriske verdier frem som et av fem nasjonale mål for brannvernarbeidet.

– I 2016 hadde to studenter fra Høgskolen på Vestlandet sommerjobb i BRE. De fikk i oppgave å lage en risikokartlegging av de om lag 60 museene i Oslo. Studentene rangerte risiko og ringet inn kritiske punkter som dannet grunnlaget for vårt videre arbeid. Det viste seg at bare et fåtall av museene hadde en plan for hvordan verdiene skulle berges ved ulykke, og hvis det fantes en plan var den lite nyttig for brannvesenet, forteller Susanna.

Sammen med mannskaper fra Briskeby brann­stasjon reiste hun rundt på befaringer, og fikk mange innspill til hva en slik plan bør inneholde.

– Det utviklet seg til en omfattende prosess hvor vi måtte sette oss inn i forskjellige institusjoner sine problemstillinger og sile ut relevant informasjon. Bare den grafiske fremstillingen av verdibergingsplanen var en utfordring, siden det ikke finnes standardsymboler for norske brannvesen. Så dette var en kjempejobb på mange nivåer, sier hun.

Holder liv i beredskapen

Engasjementet blant ansatte på kulturinstitusjonene var stort underveis i prosjektet.

– Ingenting ødelegger kulturarv på så kort tid som en brann – det er både brannvesenet og de som jobber tett på kulturhistoriske verdier veldig klar over. Det var ekstra meningsfullt å jobbe med en slik tematikk når vi hadde kompetente og engasjerte mennesker også på mottakersiden, sier Susanna.

Neste fase handler om å implementere verdi­bergingsplanen ute i institusjonene.

– Å prioritere en slik plan krever mange interne prosesser ute i museene. Det ligger en stor jobb for oss i å motivere dem og vise hvorfor dette er nyttig – ikke bare den dagen det oppstår en hendelse, men også forebyggende fordi det bidrar til å holde beredskapen levende, sier hun.

BRE tilbyr både en-til-en workshops og å komme på befaring, og vurderer på sikt å lage videoopplæring. I april 2021 ble den første versjonen av mal for verdibergingsplan lansert på nettsidene til Oslo kommune, hvor den ligger tilgjengelig for alle som ønsker å laste den ned. Nasjonalmuseet gjennomførte for eksempel en storskala sikkerhetsøvelse før åpningen i juni, hvor verdiberging var et av punktene på programmet.

– Det er utrolig gøy at verdibergingsplanen har fått sitt eget liv. Den brukes over hele Norge, og Riksantikvariämbetet i Sverige har også bestemt at den skal oversettes til svensk, forteller Susanna.

Deler erfaring og kunnskap

Et annet prosjekt som Susanna er engasjert i, er etableringen av Kriseresurssamarbeid for kulturinstitusjoner i Oslo og Akershus (KKOA).

– BRE hadde en tanke om at nettverksbygging er et godt utgangspunkt for kunnskapsdeling og kompetanseheving. Etter kontakt med Oslo museum og Norsk Folkemuseum fikk vi bekreftet at de også så det samme behovet. Selv om de varierer i størrelse sliter mange museer med de samme utfordringene, men de opplevde at de satt på hver sin tue. Gjennom KKOA har vi bygget et nettverk hvor de kan dra veksler på hverandres ressurser og kompetanse ved hendelser, forteller Susanna.

Arbeidet som gjøres de første 48 timene etter en hendelse er ofte avgjørende for hvor mye av de kultur­historiske verdiene som kan berges.

– Å få inn nok personer med kompetanse i den første, kritiske fasen har stor effekt på utfallet. Deretter kan det følge måneder og kanskje år med langsiktig konservering, sier hun.

I dag deltar om lag 30 aktører i KKOA, i tillegg til BRE. Hver vår arrangeres et felles møte for medlemmene, mens til høstseminaret inviteres også eksterne deltakere.

– I tillegg til verdibergingsplanen har KKOA også fokus på hvordan aktørene kan organisere seg ved hendelser ved å tilkalle eksterne ressurser med riktig kompetanse og sørge for at de blir tatt imot på en god måte, sier Susanna.

Riktig kompetanse

Brann- og redningsetaten i Oslo utarbeider sammen med Bergen brannvesen et undervisningsmateriell i verdiberging for kulturhistoriske verdier. Dette har skjedd parallelt med et opplegg innen temaet på fagkurs for restverdiredning (RVR). RVR-tjenesten er et samarbeid mellom brannvesen og forsikringsnæringen om å redde mest mulig av gjenverdiene etter skader og ulykker. Undervisningsopplegget kan benyttes av alle brannvesen i Norge, og er inndelt i fem moduler utformet for kollegaundervisning:

• Modul 1: Introduksjon til kulturhistoriske verdier og hvorfor brannvesenet skal jobbe med det, samt RVR-tjenesten.

• Modul 2: Verdibergingsplan.

• Modul 3: Håndtering av kulturhistoriske materialer.

• Modul 4: Organisering av skadested ved hendelser i kulturhistoriske objekter.

• Modul 5: Eksempelbank, forslag til øvelser og sjekkliste for befaringer i kulturhistoriske objekter.

– Den største jobben med å berge gjenstander med kulturhistorisk verdi gjenstår ofte når brannen er slokket eller vannet har tørket. Hva brannvesenet gjør i akutt fase har mye å si for hvor mulig og omfattende jobben blir. Derfor er det viktig for oss å ha kompetanse for å håndtere hendelser i kulturhistoriske objekter på en god måte, sier Susanna.

Drømte om å fly

Susanna vokste opp i Arvika i Värmland, ikke langt fra norskegrensa.

– Jeg hadde en barndomsdrøm om å bli pilot og drive hjelpearbeid i fremmede land, så jeg søkte meg inn på en flyskole i Stockholm og ble den yngste og en av de første kvinnelige helikopterpilotene i Sverige, forteller hun.

Realiteten viste seg imidlertid å være noe annet enn den eventyrlige barndomsdrømmen.

– Jeg var ikke nok forberedt på alle de tøffe kampene jeg måtte ta i en så mannsdominert bransje. Da jeg traff mannen min var jeg heller ikke like motivert for å jobbe utenlands. Jeg opprettholdt flykompetansen i noen år, men bestemte meg for å velge en annen yrkesvei, forteller hun.

Valget falt på det bygningsantikvariske programmet ved Göteborgs universitet.

– Jeg har alltid vært interessert i arkitektur, historie og byplanlegging, så det var en bachelorgrad som passet perfekt for meg, sier hun.

Gleden var stor da Susanna fikk et Fulbright­stipend for å begynne på en mastergrad i historisk bevaring ved ærverdige Columbia University i New York.

– Etter et fantastisk år bestemte jeg meg for å reise hjem til Sverige og starte familie. Sammen med mannen min Emil flyttet jeg tilbake til Arvika hvor vi begge vokste opp, sier hun.

Paret fikk to barn, sønnen Ture som i dag er 17 år, og datteren Hedda på 15.

Kjøpte en kirke

For 16 år siden kjøpte Susanna og Emil, som er snekker, den gamle metodistkirken i Arvika. Den ble avvigslet i 1985 og siden brukt som atelier, bolig og studentkollektiv.

Susannas ekspertise som bygningsantikvar og Emils snekkerkompetanse er et enestående utgangspunkt for et så omfattende prosjekt.

– Den vakre kirken med sine gotiske vinduer og tårn er et landemerke i Arvika. Siden vi flyttet inn har vi kontinuerlig renovert og pusset opp – dette er et livsprosjekt for oss, forteller Susanna.

De første årene etter USA-oppholdet jobbet Susanna som bygningsantikvarkonsulent i sitt eget firma.

– Her ute i distriktet innebar det at jeg måtte være en slags tusenkunstner – jeg jobbet med alt fra bygningshistoriske utredninger og antikvarisk kontroll på byggeplass til reguleringsplaner og å tegne bygg, forteller hun.

Etter åtte år på egne bein jobbet Susanna i to år i Länsstyrelsen (tilsvarende statsforvalteren i Norge) i Värmland.

– Selv om det var spennende å holde i mange tråder samtidig, kjente jeg at byråkratiet ikke var noe for meg. Jeg har alltid vært veldig glad i Norge og Oslo, og da stillingen som spesialkonsulent med kulturhistorisk kompetanse i BRE dukket opp syntes jeg det virket spennende å jobbe i grensesnittet mellom to fagfelt, sier hun.

Susanna jobber på Hovedbrannstasjonen i Oslo.

– Da jeg begynte så jeg for meg at jeg ville ha jobben i 3-5 år, men nå har det gått mer enn åtte år og jeg stortrives fremdeles og er ikke ferdig her, sier hun.