Brenner for feierfaget

Det er i dag 17 feiere og to lærlinger i Vestfold Interkommunale Brannvesen IKS (VIB). De har blant annet ansvar for å føre tilsyn med 52.000 skorsteiner. Jan Espeseth har i mange år ledet feier­seksjonen, men har nå fått en stilling med mer faglig og mindre administrativt ansvar.

– Det passer meg veldig bra, fordi jeg kan konsentrere meg mer om selve feierfaget, mens en kollega tar seg av alt som har med økonomi og personal­ansvar å gjøre, forteller han.

Jan Espeseth er en varm tilhenger av faglig utvikling, og spent på resultatene fra et sensorprosjekt VIB skal i gang med.

– Vi skal plassere sensorer i toppen på 200 skorsteiner som vil måle partikler og varme. Hvis dataene som kommer ut av dette er gode, vil vi kunne feie mer målrettet basert på fyringsmønsteret. Det vil redusere sløsing med ressurser og dermed soteksponering og risiko ved å bevege seg i høyden for feierne. I tillegg vil mindre partikkelutslipp være positivt for lokalmiljøet, forklarer han.

Fascinert av faget

Jan Espeseth vokste opp på en gård i Sande som ble drevet av hans bestefar.

– Det var en liten gård med 40 mål dyrket mark og 10 mål med skog. Da jeg var liten hadde vi også noen griser. Jeg ble sendt til onklene mine for å jobbe, siden de hadde større gårder. Jeg plukket jordbær og var med på våronna, forteller han.

For et halvt år siden flyttet Jan fra Åsgårdstrand og tilbake til Sande, og bor ikke langt fra barndomshjemmet. Gården drives i dag av hans søster.

– Nå er ringen sluttet. Det er fint på være tilbake. Sande er et lite sted hvor jeg har mange kjente, sier han.

Da Jan var ferdig med skolen, var planen å kjøre lastebil som faren.

– Faren min var opptatt av at jeg måtte få meg en utdannelse først, så før jeg tok lappen på lastebil søkte jeg en stilling som feierlærling i Drammen og Lier brann- og feiervesen som 17-åring. Planen var å ta svennebrevet og så begynne i firmaet til faren min, men jeg ble raskt fascinert av feierfaget. Den interessen har ikke blitt mindre med årene, sier han.

Svennebrevet ble etterfulgt av mesterbrevet, og i 1993 ble Jan konstituert feiermester i Drammen og Lier brann- og feiervesen. I 1997 fikk han jobb som feiermester i Borre kommune og flyttet til Horten. Han overtok stillingen etter Ivar Bjerke, en legende i feierfaget.

– Det var som å hoppe etter Wirkola! Jeg flyttet til Horten, og forholdene var mye mindre enn jeg var vant med fra Drammen, forteller han.

Sitter i ryggmargen

I 2000 slo flere vestfoldkommuner seg sammen og dannet Vestfold Interkommunale Brannvesen IKS. Den gangen besto feierseksjonen av åtte feiere.

– VIB var operativ fra 16. september 2000, nøyaktig 15 år etter at jeg begynte som feierlæring. Det var ganske spesielt, sier Jan.

Et interkommunalt selskap (IKS) har sitt eget organisasjonsnummer og er på mange måter likt et AS. VIB sine representantskap består av ordførerne i kommunene, og har et styre valgt ut fra representantskapet.

– Beslutningsveien er kort, og det passer meg veldig godt. Det har vært en formidabel utvikling i VIB siden starten – i dag er vi totalt 19 feiere inkludert lærlinger. Likevel er feierens rolle i samfunnet, kulturen og verdiene jeg har hatt med meg helt siden jeg startet i 1985 på mange måter de samme. Det sitter i ryggmargen at vi er der for innbyggerne, sier han.

Feierne er blant ytterst få sektorer som besøker befolkningen i deres private hjem.

– Det vi driver med er svært tillitsbasert, vi valser jo inn i folks private sfære. Vi kan for eksempel komme på tilsyn i utleieboliger hvor eier må stå utenfor og vente. Vi har taushetsplikt, og kan ikke melde fra om annet enn det som har med brannsikkerhet å gjøre såfremt det ikke handler om liv og helse. Det er viktig at vi trår varsomt, for tilliten er skjør, forteller Jan.

Av og til kommer feierne inn i hjem hvor beboerne åpenbart sliter.

– I hjem fulle av rot eller hvor beboer er deprimert eller har andre psykiske utfordringer kommer du langt med å lytte til og snakke med personene. I mange situasjoner er vi nesten som psykologer, sier han.

Feieren er en populær figur, ikke minst blant de yngste.

– Mange voksne har også minner fra barndommens feierbesøk som de forteller oss om. De husker at det var stor stas at feierne tok dem på kinnet med sotete fingre, og at de løp bort til speilet for å se om de var svarte, sier han.

Gode fyringsvaner

1. desember 2020 endret feierfaget navn til brannforebyggerfaget.

– Vi bruker fremdeles tittelen feier når vi presenterer oss ute, men skiller på tittel og fag. Hvis vi besøker en videregående skole for å rekruttere ungdom kaller vi oss brannforebyggere, det gjør at mange flere velger å søke, forteller Jan.

Forebyggendedelen av faget har fått mye større plass i de årene Jan har vært feier.

– Tidligere gikk vi fast feiing to ganger i året hos privat­personer og seks ganger hos bedrifter. Jeg husker godt de første årene, da jeg kunne starte med feiing en nydelig aprilmorgen i et par minus­grader mens vårsola varmet i ansiktet. Jeg gikk fra hus til hus og feide hele dagen, og satte meg på kassa med utstyr og tok pauser innimellom, forteller han.

Når feieren kom tilbake i oktober var det mange som nesten ikke hadde fyrt i mellomtiden.

– I dag feier vi mye mer målrettet, ser på hele fyringsanlegget og gir mer omfattende informasjon til beboerne. Feierhyppigheten er redusert og mye mer behovsbasert. Vi er mer opptatt av at folk skal fyre riktig slik at det ikke utvikles brann i hele bygget hvis noe skulle skje. Dagens boliger er tettere enn eldre hus, derfor må beboerne legge om sine fyringsvaner deretter, poengterer Jan.

Gode fyringsvaner reduserer risikoen for sotbranner, og er bedre for miljøet.

– Vi anbefaler blant annet at veden som legges i bunnen av ovnen ikke er tjukkere enn en halvliters­flaske og tilpasset ovnens størrelse i lengden, opplyser han.

Antall sotbranner har økt kraftig under pandemien de to siste årene.

– Det kan være flere årsaker til det: Folk har tilbrakt mer tid hjemme, strømprisene har vært høye og vedmangel har ført til at mange har fyrt med ved av dårligere kvalitet. Når vi evaluerer sotbranner ser vi at store og fuktige kubber er en gjenganger, forteller han.

Viktig ressurs

Jan Espeseth var leder i feiermesternes Landsforening (FLF) fra 2005 til 2013. På FLFs landsmøte i november 2021 ble han utnevnt til æresmedlem.

– Jeg har alltid vært interessert i feierhistorien. For å se fremover er vi nødt til å kjenne til hva som har skjedd tidligere. Jeg håper at prosjektet med sensorere blir en suksess slik at feiing i fremtiden blir mer målrettet. I tillegg håper jeg at det utvikles utstyr som gjør at faren for soteksponering og faren ved å bevege seg i høyden reduseres for feierne, sier han.

Jan mener at feiernes nærhet til befolkningen bør utnyttes i enda større grad av det offentlige.

– Vi er vant til å dra rundt og snakke med mennesker, vi har logistikken, tilliten og kunnskapen som er nødvendig for å nå frem med informasjon om brannsikkerhet. Derfor bør vi ses på som enn enda større ressurs enn vi gjør i dag, fastslår han.

De fleste som omkommer i brann i Norge tilhører risikoutsatte grupper som eldre og personer med rus- og/eller psykiatriproblematikk.

– Mange av dem har ikke engang fyringsanlegg. Jeg mener at feierne kunne bidratt til å forebygge mange flere branner. Det er 32 år siden forebyggende­forskriften med krav om røykvarslere kom første gang, og lite har skjedd siden, sier Jan.

Han har i mange år ment at røykvarslere burde være strømbaserte.

– I dag avhenger livet ditt av et 9-volts batteri. Alle røykvarslere burde erstattes med strøm­baserte varianter med back up-batteri. Det ville gitt økt brannsikkerhet også for risikoutsatte grupper, mener han.

Ofte er det nettopp denne gruppen som har utdaterte batterier i sine røykvarslere.

– Min mor er nylig hofteoperert og er en liten kvinne, det er håpløst å forlange at hun to ganger i året skal klatre opp på en gardintrapp for å skifte batteri i røykvarsleren. Bare det utgjør en risiko i seg selv, sier han.

Frihet langs landeveien

Selv om fokuset på brannsikkerhet i privatboliger har økt de siste tiårene, står det dårligere til når det gjelder fritidsboliger.

– En undersøkelse viste for eksempel at 65 prosent av fritidsboligene i VIB ikke hadde fungerende røykvarslere, og det er et ganske nedslående tall. Vi kan ikke ta fri fra brannsikkerheten selv om vi har ferie! Det første vi bør gjøre når vi kommer på hytta er å sjekke at batteriet i røykvarsleren fungerer. Strømbaserte røykvarslere ville vært en mye bedre løsning også på hytter, presiserer Jan.

Mange hytter ligger isolert til, langt unna nærmeste brannstasjon.

– I vårt område ligger mange sommerhytter på øyer, noe som gjør at det tar lenger tid før brann­vesenet vil være på plass. Når folk er på hytta er de opptatt av å kose seg, og volumet av god mat og drikke er ofte større enn hjemme. Derfor bruker vi statistikken for alt det er verdt og kjører informasjonskampanjer om brannsikkerhet i fritidsboliger opp mot påsken og sommerferien, forteller han.

Jan har hatt ulike verv innen feierfaget i hele sin karriere. Derfor har det vært så som så med fritid.

– Når jeg først har fri elsker jeg å kjøre motorsykkel. Å sette seg på sykkelen er frihet for meg – det å kjøre forbi ei busslomme og kjenne parfymeduften fra ei jente som venter på bussen, eller fra grantrærne når jeg suser gjennom skogen er ren nytelse for meg, sier han.

Han eier tre motorsykler: En BMW, en Honda og en Triumph.

– Jeg skrur ikke sykkel, jeg bare kjører. For meg handler det mer om selve turen en å komme frem til målet. Jeg er også glad i å sykle. I fem år har jeg deltatt på sykkelturer i Italia, hvor vi sykler mellom 7 og 11 mil om dagen fra sted til sted. Midt på dagen stopper vi og spiser lunsj, og så avsluttes dagene med middag og vin. Det har vært fantastiske opplevelser, sier Jan Espeseth.